Dar Al-Islam og Dar Al-Harb: Definisjon og Betydning
Ahmed Khalil
I boka si, The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order, sier Samuel Huntigton:
Folk er alltid fristet til å dele folk i oss og dem, egengruppen og de andre, vår sivilisasjon og barbarene. Lærde har analysert verden i betegnelsene Orienten og Vesten, nord og sør, sentrum og periferi. Muslimer har tradisjonelt delt verden inn i Dar al-Islam og Dar al-Harb, fredens bolig og krigens bolig.[1]
Huntington identifiserer dette konseptet som muslimsk tradisjon. Andre, spesielt kristne misjonærer og polemikere, imidlertid, har identifisert dette konseptet som teologisk. En uinformert vesterlending ser på denne klassifiseringen som en type diskriminering mot de som har annerledes tro. Selv blant vanlige muslimer oppstår meninger som følge av ulik forståelse av hva betegnelsene Dar al-Islam og Dar al-Harb betyr.
Overraskende nok er islamsk terminologi full av mange andre klassifikasjoner: Dar Al-‘Ahd (avtalens bolig), Dar Al-Sulh (våpenhvilens bolig), Dar Al-Maslubah (plyndret lands bolig), Dar Al-Bid’ah (kjetteriets bolig), Dar Al-Baghy (overtagelsens bolig), Dar Al-‘Adl (rettferdighetens bolig), Dar al-Kufr (vantroens bolig), o.a. Likevel foretrekker den vestlige oppmerksomheten å fokusere på betegnelsen Dar Al-Harb (krigens bolig).
Ifølge Prof. Muhammad Ishaq Zahid, grunnleggeren av Sabr Foundation, og skaperen av islam101.com, i The Glossary of Islamic Terms, har vi:
Dar al-Harb
Dar al-Harb (krigens landområde) refererer til territoriet under herredømmet til vantro, som er på aktiv eller i potensiell krigstilstand med Islams landområder, og antagelig fiendtlig mot muslimene som lever i dets landområder.[2]
For å forstå denne klassifiseringen er det nødvendig å forstå kildene for konseptet. For å gjøre det, må vi røre ved kildene i Islam.
Å forstå kildene
I sin bok Islams
Fundamenter, klassifiserer Syed Abul A’la al-Mawdudi islam som Din (tro)
og Shari’ah (islamsk lovgivning). Kildene i Shari’ah er Den Hellige
Koranen og Hadithene.[2] Så
beskriver al-Mawdudi disse kildene, og sier at
Koranen
er en guddommelig åpenbaring – hvert eneste ord i den er fra Allah. Hadith er en
samling regler utstedt av den siste profeten, eller erindringene om hans
oppførsel og atferd, slik de er bevart av dem som var tilstede i hans selskap,
eller hos dem som de ble overlevert til av de første vitnene.
Disse ble senere silt og samlet av teologer, og utgitt i form av bøker. Blant
disse samlingene er de som ble gjort av Malik, Bukhari, Muslim, Tirmidhi, Abu
Dawud, Nasa’i og ibn Majah ansett som de mest autentiske.[3]
Utledet fra Shari’ah er Fiqh (islamsk rettsvitenskap), definert av al-Mawdudi som
Detaljerte lovregler avledet fra Koranen og Hadith dekker den myriaden av problemer som oppstår i løpet av et menneskes liv…[3]
Gjennom tiden har flere religiøse lærde og lovgivere hengitt sine liv til Fiqh’ens vitenskap, men fire Madhaheb (lovskoler) har blitt holdt fast ved til i dag:
I følge Shaikh (lærd) Abdul-Aziz bin Baz, tidligere stormufti og geistlig leder i Saudi-Arabia, ble Maliki og Hanafi madhaheb introdusert og spredt vidt i det andre århundret i Hijri (den islamske månekalenderen, begynte 622 e.Kr.).[4]
I et program på TV-kanalen Al-Jazeera, Al-Shari’ah Wal-Hayah (Islamsk Lov og Liv), vist søndag 9. mai 1999, bemerket Shaikh (lærd) Yusuf al-Qaradawi at konseptet med Dar al-Harb (krigens bolig) ble først introdusert i Fiqh Hanafi. Al-Imam (lovgiveren og den lærde) Abu Hanifa delte den muslimske rollen i to kategorier: Dar al-Islam (islams bolig) og Dar al-Harb (krigens bolig). Han ville referert til et hvilket som helst ikke-muslimsk landområde som Dar al-Kufr (vantroens bolig) eller Dar al-Harb (krigens bolig) selv om det ikke er noen aktuell krig mellom dem og muslimene.[5] I følge ham er et land eller et område Dar al-Islam hvis:
a) Muslimene er i stand til å nyte fred og sikkerhet
b) Det har felles landegrenser med noen muslimske land (andre Dar al-Islam)[6]
Men konseptet med Dar Al-Harb og Dar Al-Islam er ikke forklart i detaljer i Koranen eller Sunnah (Den Hellige Profetens tradisjon (fvmh)), sier majoriteten av de lærde. Det er faktisk som følge av ijtihad (religiøst strev), som er et begrep brukt for å beskrive religiøst strev for å utøve personlig bedømmelse basert på Koranen og Sunnah [2]
Historiske betingelser
Det er nødvendig å betrakte det historiske miljøet, og århundrene som fulgte spredningen av dette klassifiseringskonseptet. I en artikkel med tittelen ”Muslimer som Medborgere i Vesten… Rettigheter, Plikter & Muligheter”, sier Murad Wildfried Hofmann:
Som følge av dets toleranse vis-à-vis ‘bokens folk’, har den muslimske verden alltid vært multireligiøs. Islam utvidet seg til tidligere kristne territorier – det nære Østen, Nord-Afrika, Spania, Bysants, Balkan – uten å eliminere de kristne samfunnene. Ingen steds er dette mer åpenbart enn i Kairo, Damaskus og Istanbul, og i land som Hellas og Serbia. Denne situasjonen ble faktisk gjort lettere av at Koranen inneholder hva man kan kalle ‘islamsk kristologi’. Sameksistens med store jødiske befolkninger innen det muslimske imperiet – bortsett fra det nære Østen i det muslimske Spania, og siden i Nord-Afrika og det Ottomanske Riket, ble igjen gjort lettere av Koranens usedvanlige fokus på jødiske profeter generelt og spesielt Moses. På basis av dette utviklet islamsk lovgivning den første liberale loven kalt al-siyar for statusen til religiøse minoriteter (al-dhimmi). I den vestlige verden var utviklingen helt annerledes. Her forekom religiøs intoleranse, selv mellom kristne kirker; mange sekter ble gjort fredløse (som under det første kirkemøtet i Nikea i 325), massakrert (for eksempel donatistene i Nord-Afrika i det fjerde århundret og albigenserne og katharerne i det 13. århundret), eller forlatt (som det ortodokse østlige Roma under beleiringen av Sultan Fatih i 1453). I Tyskland ble befolkningen desimert av en 30-årig krig mellom de protestantiske og katolske prinsene (1618-1648).
Under disse omstendighetene og drevet av kirkens autoritative uttalelse extra ecclesia nullum salus (ingen frelse utenfor kirken), kunne ikke selv en minimal toleranse for muslimene bli forventet. Fordrivelsen av både muslimer og jøder fra Spania i det 16. århundret – det første tilfellet av ‘etnisk rensing’ i moderne historie – gjorde Europa praktisk talt ‘muslimfri’. Det var gjensidig påvirkning mellom de to gruppene som delte tro – handel, vitenskapelige gjennombrudd, diplomatiske oppdrag – men ingen levende muslimsk tilstedeværelse i Vesten frem til det 20. århundret.[6]
I lys av
dette historiske perspektivet, var det nødvendig at konseptet om skillet mellom
trygt og utrygt, islamsk og uislamsk var relevant. Basert på universaliteten av
den islamske troen, om at Muhammad (fvmh) ble sendt til hele verden:
“Vi har sendt deg som en nådesbevisning til all verden.”
-- 21. Al-Anbiya’: 107 (Einar Berg)
Basert på den faste troen på å nyte retten til å kunne utøve sin religion hvor som helst, uten tvang:
“Det er ingen tvang i religionen. Rett vei er tydelig skilt fra villfarelse. Den som avviser avguder og tror på Gud, han har grepet det påliteligste håndtak, som aldri svikter. Gud hører og vet.”
-- 2. Al-Baqarah: 256 (Einar Berg)
Derav viktigheten og nødvendigheten for å ha klart definerte merker som ville sikre beskyttelsen og hevingen av den muslimske ummah (folk). Når det gjelder Ijtihad (religiøst strev), er det ingen hellig eller guddommelig klassifisering. De sosiale, økonomiske og miljøbestemte omstendighetene for tid og sted lager enkelte behov som vil oppstå og trenger å bli oppfylt. Det er derfor døren til Ijtihad (religiøst strev) alltid er åpen i islam. Angående de fire madhaheb sier Al-Mawdudi:
Alle disse fikk sin endelige form innen to hundre år etter Profetens død. Forskjellene som kommer til syne i de fire skolene bare det naturlige resultatet av det faktum at sannheten har flere sider. Når forskjellige mennesker beskjeftiger seg med å tolke en bestemt begivenhet, så legger de frem forskjellige forklaringer, og ser den i sitt eget lys. Det som gir disse forskjellige rettsskolene i religiøs tenkning den autentisitet som er forbundet med dem, er den uklanderlige integriteten vi finner hos noen av deres respektive grunnleggere, og den autentisiteten som ligger i metoden de anvendte.
Tidene har endret seg
Som et resultat av forløpt tid, har sosiale, økonomiske og miljøbestemte omstendigheter forandret seg, spesielt i det siste århundret. Med det i tankene, sier Murad Wilfried Hofmann:
Under disse omstendighetene kan nåtidens muslimer gjerne stille seg spørsmålet allerede stilt i Spania for 500 år siden, det er ’er det tillatt for en muslim å bosette seg i et sted merket som Dar al-Harb eller Dar al-Kufr?’ Dette spørsmålet ble diskutert i en betydningsfull dybde da spanske muslimer, oversvømt av Reconquista, valgte å bli værende, og selv før denne hendelsen, fordi Profeten (fvmh) sendte en gruppe mekkanske muslimer til kristne Etiopia (615-622). Noen av ’ulama [de lærde], inkludert Abu Hanifa, avviste permanent muslimsk opphold i ikke-muslimske territorier. Imam Shafi, på den andre siden, mente at muslimer kunne bli værende i tidligere muslimske land, forutsatt at de kunne praktisere islam og ikke ble utsatt for kristne misjonsforsøk. I motsetning til det understrekte Imam Jafar al-Sadiq allerede i det åttende århundret at muslimer kunne tjene Islam bedre når de levde blant ikke-muslimer enn når de levde blant bare muslimer. Al-Mawardi var av enstemmig oppfattelse i det ellevte århundret. Senere ble Hanifa madhhab enda mer liberal. Den aksepterte ideen om at det kunne være lommer av Dar al-Islam innenfor ikke-muslimske territorier; i tillegg var de klare til å gjøre unntak for muslimer fra å overholde enkelte deler av shari’ah hvis dette virket nødvendig på grunn av ikrah (tvang), durura (vanskeligheter) eller maslaha (fordeler).[6]
Dagens klassifisering
I dag er majoriteten av islamske lærde i overensstemmelse om en tredelt klassifikasjon. Shaikh Yusuf al-Qaradawi sier i et program på TV-kanalen Al-Jazeera, Al-Shari’ah Wal-Hayah (Islamsk Lov og Liv), vist tirsdag 6. februar 2001, at disse tre kategoriene er:
Konseptet med Dar al-‘Ahd (paktens bolig) er anskaffet fra den rettslige lovgivningen på drap, som oppsummert i Koranen:
“En troende må ikke drepe en troende, med mindre det dreier seg om en feiltagelse. Om noen dreper en troende ved feiltagelse, så påligger det ham å frigjøre en troende slave, og betale blodpenger til hans familie, med mindre de ettergir. Tilhører den drepte et folk dere ligger i fiendskap med, og er han troende, så skal en troende slave frigjøres. Tilhører han et folk dere har forbund med, så skal det betales blodpenger til hans familie, og en troende slave frigjøres. Finner drapsmannen ingen utvei til dette, så skal han faste i to påfølgende måneder, dette som en miskunn fra Gud. Gud vet, er vis.”
-- 4. Al-Nisa’: 92 (Einar Berg)
Indikasjonen er i ordene "… et folk dere har forbund med…". Gud befaler oss faktisk å fastsette betingelse som det var enighet om med de vantro:
“Dog unntatt de av avgudsdyrkerne som dere har gjort avtale med, og som ikke har forbrutt seg på noen måte, eller ytet andre hjelp mot dere. Overhold avtalen overfor dem til fristen er ute. Gud holder av de gudfryktige.”
-- 9. Al-Tawbah: 4 (Einar Berg)
“… Så lenge de er redelige mot dere, så vær redelige mot dem. Gud holder av de gudfryktige.”
-- 9. Al-Tawbah: 7 (Einar Berg)
Konseptet om Dar al-Harb (Krigens bolig) får sin indikasjon fra den klare linja som ble tegnet for rettferdig og god behandling:
[60:1] “Å dere som tror! Ikke ta Mine og deres fiender som venner (eller beskyttere), idet dere tilbyr dem sympati, skjønt de fornekter det som er blitt dere til del av sannhet, og har fordrevet Sendebudet og dere, (bare) fordi dere tror på Gud, deres Herre…”
[60:8] “Gud forbyr dere ikke å vise respekt og rimelighet mot dem som ikke bekjemper dere for religionens sak, og ikke drev dere bort fra deres hjem. Gud liker dem som viser rimelighet.”
[60:9] “Gud forbyr dere bare at dere slutter dere til dem (for vennskap og beskyttelse) som bekjempet dere for religionens sak, og drev dere bort fra deres hjem eller hjalp til ved utdrivingen. De som sluttet seg til disse, de er urettferdige.”
-- 60. Al-Mumtahina: 1, 8, 9 (Einar Berg, redigert av oversetter)
Konklusjon
Som konklusjon er det rimelig å si at dørene til Ijtihad (religiøst strev) er alltid åpne. De islamske bestemmelsene som er innført gjennom Fiqh (islamsk rettsvitenskap) i Shari’ah (islamsk lovgivning) reflekterer på den sosiale, økonomiske og miljøbestemte forskjellen, som tiden forløper. Tilsvarende med forskjellen blir Shari’ah (islamsk lovgivning) oppdatert som nye bestemmelser blir innført med tilsynekomsten av nyere spørsmål. Nøkkelvillkåret er overensstemmelse med Koranen og Sunnah (Den Hellige Profetens (fvmh) tradisjon). I lys av dette, oppdateres det tidligere konseptet om klassifiseringen til å inkludere Dar al-‘Ahd (paktens bolig) for å inkludere de andre nasjonene som holder diplomatiske overenskomster og avtaler med Dar al-Islam (islams bolig).
Og kun Gud vet best.
Referanser
[1] Samuel Huntington, The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order, New York: Simon & Schuster, 1996.
[2] Muhammad Ishaq Zahid, “Glossary of Islamic Terms”, [online dokument], 1998, [sitert 27. april 2002]
[3] Sayyid Abul A'la Al-Mawdudi, “Fundamentals of Islam”, [online dokument], [sitert 27. april 2002]
[4] http://www.ibnbaz.org.sa (arabisk kilde)
[5] http://www.qaradawi.net (arabisk kilde)
[6] Murad Wilfried Hofmann, "Muslims As Co-Citizens of the West...Rights, Duties, & Prospects" [online dokument], [sitert 27. april 2002]