Ble hunnaper steinet for hor?
Mohd Elfie Nieshaem Juferi
Innledning
En morsom liten polemikk angående en hadith som er å finne i Sahih Bukhari har nylig dukket opp og blir sirkulert av apostater fra Islam. Selvsagt har også en del kristne misjonærer bestemt seg for å hoppe på toget for å rakke ned på Islam gjennom sine feiltolkninger av denne hadtih. Den er som følger:
Volum 5, bok 58, nummer 188:
Fortalt av Amru bin Maimun: Under den pre-islamske perioden av uvitenhet så jeg en hunnape som omga seg med et antall apekatter. Alle steinet den fordi den hadde hatt ulovlig seksuell samleie. Jeg steinet også den sammen med dem.
Den fundamentale forutsetningen for deres anklage er at Profeten(fred være med ham) hadde beordret steiningen av hunnapen og at straffen for zina også omfatter dyr.
Tilbake til det grunnleggende: Spørsmålet om Isnad og Matn
Hele sitatet er som følger:
Etter en nærmere undersøkelse av det ovennevnte hadith vil alle som er kyndige i hadith vitenskap(ulum al-hadith) se falskheten av en slik påstand når Matn(teksten) og Isnad(fortellerkjeden) blir studert nærmere.
Først av alt, den som ytret ordene ovenfor var ikke profeten Muhammad(fvmh), men en av hans følgesvenner som het Amr bin Maimun.
Følgende er fortellerkjeden for denne hadith:
Denne hadith er klassifisert som mauquf(bokstavelig: ’’stanset’’), det betyr at den blir sport til en følgesvenn. Dermed er det klart at dette utsagnet ikke er fra Profeten(fvmh), mye mindre tilskrevet ham, den kan ikke være basis for en kjennelse i Islam.
For det andre er nøkkelfrasen ’’Under den pre-islamske perioden av uvitenhet’’, som kritikerne åpenbart har oversett. Mens vi vedgår at det ovenfor nevnte hadith virkelig aksepteres som autentisk, vil vi også argumentere at i henhold til prinsippene av hadith kritikk vil matn(teksten) bli avvist selv om den hadde vært tilskrevet Profeten(fvmh). Abdur Rahman I. Doi har trukket fram dette prinsippet ved å si:
Hva Matn angår, er de følgende hadith kritikk prinsippene lagt ned:
1) En hadith skal ikke motsi teksten eller læren til Koranen eller de aksepterte islamske prinsippene.
2) En hadith skal ikke motsi fornuften, naturlovene eller alminnelig erfaring.
3) En hadith skal ikke stride mot de tradisjonene som allerede er akseptert av autoriteter som pålitelig og autentisk ved anvendelse av alle prinsipper.
4) Hadith som lovpriser fortreffeligheten til forskjellige stammer, steder eller personer skal vanligvis forkastes.
5) Hadith som inneholder datoer og ørsmå detaljer om fremtidige begivenheter bør forkastes.
6) En hadith som inneholder bemerkninger av Profeten(fvmh) som ikke er i overensstemmelse med den islamsk lære om profetskap og den hellige Profeten(fvmh) posisjon eller slike uttrykk som ikke er passende for ham bør forkastes.[2]
Interessant nok, har dette blitt diskutert i Ibn Hajars Fath al-Bari i utførlig eksegese. Han siterer Ibn Abul-Barr:
Ibn Abul-Barr forkastet denne rapporten av Amr ibn Maimun og sa: ’’Den innebærer å tilskrive utroskap til en skapning som ikke er tildelt(distinksjonen mellom lovlig og ulovlig) og implementering av rettslig straff på dyr. Dette fordømmes av de lærde.[3]
Slik reagerer Ibn Hajar på argumentet ovenfor:
…Jeg svarer at det at en hendelse ligner på utroskap og steining ikke nødvendiggjør at det virkelig er utroskap eller lovlig straff. Det kalles det fordi det ligner på det, så det nødvendiggjør ikke tildeling av dyr(med distinksjonen mellom lovlig og ulovlig).[4]
Med andre ord, selv om vi godtok for argumentets skyld at anklagene til apostatene er sanne og det ovennevnte hadith virkelig er tilskrevet Profeten(fvmh), kan kritikerne fremdeles ikke anklage Profeten for å ha beordret steiningen av hunnapen.
Poengene som vi har kommet med bør gjøre det klart at Amr ibn Maimun berettet om sin oppfatning og tanker før Islams ankomst – hvordan han hadde trodd at selv apekatter begikk utroskap! Det skjedde i en periode da de pre-islamske araberne involverte seg i de mest avskyelige handlinger som å begrave sine døtre levende og gjøre tawaf mens de var nakne. Følgelig løftet Islam menneskehetens status ved å gjøre dem mer rasjonelle og oppmerksomme på deres handlinger, en konklusjon som Islams fiender sikkert ikke ville like å innrømme.
Om det ovennevnte hadith skal brukes for å dømme Islam på grunn av dens behandling av dyr, har Bibelen følgende å si:
En mann som har omgang med et dyr, skal dø, og dyret skal dere drepe. Når en kvinne går til et dyr og parer seg med det, skal du drepe både kvinnen og dyret. De skal dø; det hviler blodskyld på dem.[5]
Med andre ord skal et dyr bli straffet for en forbrytelse som det er uvitende om, ifølge Bibelen.
Konklusjon
Det er klart at denne mishandlingen av dyr under den pre-islamske perioden kalt jahiliyyah, i ovennevnte hadith, er erindringen til en av følgesvennene til Profeten(fvmh), dette er i kontrast til islamske prinsipper og normer. Dermed er anklagen om at dette er basisen for hvor steining som straff for ekteskapsbrytere i Islam kom fra er ikke noe annet enn en ’’fuktig kinaputt’’ som er kastet av Islams fiender. At deres syn på Islam er forpestet av dyp uvitenhet, hat, paranoia og fremmedhat er ikke noen stor hemmelighet, og denne siste polemikken er ipso facto en bekreftelse av deres nåværende tilstand.
Og bare Gud vet best.
Kildehenvisninger
[1] Muhammad bin Isma'îl 'Abdallâh al-Jû'fî (Imâm al-Bukhârî), Sahih al-Bukhârî, Vol. 5, Bk. 58, Nr. 188
[2] 'Abdûr Rahmân I. Doi, Introduction to the Hadith (A.S. Nordeen, 2001), s. 15
[3] Ahmed Ibn `Ali Ibn Hajar al-`Asqâlânî, Fath al-Barî
[4] Ibid.
[5] Tredje Mosebok 20:15-16